Ingvild Kåråsen

Da er det virkelig på tide å skrive et skikkelig innlegg om den mest fantastiske personen i verden - nemlig min fine fine William. Jeg skal ikke legge ut i det vide og det brede om han privat, det er jeg veldig nøye på å unngå. Det er jo ikke han som blogger! Men å legge ut om hva jeg synes, det kan jeg jo gjøre !

WILLIAM
William er født 15.09.93, altså er han 18 år gammel. Født i Bærum (faktisk) og deretter oppvokst på Skjetten. Jeg vet egentlig ikke så alt for mye om bakgrunnen hans ellers bort sett fra at han var en kaptein sabeltann-frelst liten herremann med bollklipp og snekkerbukse. Han går tredje året studiespesialisering med rettslære, markedsføring og entrepenørskap som programfag . Jeg skjønner absolutt ingenting når han snakker om timene sine selv om jeg later som ved "mhm !" og "jaaa, skjønner". Etter endt vgs skal han studere jus eller markedsføring, det vet jeg ikke enda. Ellers jobber han fire ganger i uken og resten av tiden går til spill (ja, jeg er en gamerfrue) og meg. Yeah well. Nok om den kjedelige biten av historien !

Først og fremst vil jeg bare si at i mine øyne er William den flotteste, fineste, deiligste, mest tålmodige, søteste, tøffeste, morsomste, godeste personen i hele verden. Han er favoritten min, og kan alltid få meg til å smile uansett hvor lei meg jeg er i utgangspunktet. Smilet hans er det fineste, øynene hans er de snilleste, stemmen og latteren hans er den beste lyden i verden, også videre. Jeg er like forelsket som jeg var da vi møttes, hvor sprøtt er det ? Da vi ble sammen var jeg en helt annen person. Kroppen var ødelagt både utenpå og inni, og ting var ikke lett. Nå skal ikke jeg syte over hvor fælt jeg hadde det, men poenget er at han fortsatt turte å bli en del av det. Det er ikke lett å se en du elsker ha det vondt, og at han klarte og fortsatt klarer å holde masken og være positiv når ting er på sitt mørkeste det er beundringsverdig !

 FORHOLDET
 I 2007 fikk jeg en forespørsel på msn (ja, faktisk), av en eller annen william. Vi begynte å snakke og han ga meg kompimenter i hytt og pine. Det var litt morsomt i grunn, for jeg trodde det var en annen william, og var voldsomt overlegen mot han. Men han ga seg ikke, og så forsto jeg at det ikke var han jeg trodde. Og da ble det andre boller! Vi møttes, lo og pratet masse, jeg fikk en bestevenn jeg fortalte alt til og virkelig stolte på. Og ikke kunne holde fingrene unna. Dere vet vel hvordan det er med sommerfugler som går amok i magen, "tok han på armen min med vilje nå?" og alt det der. Også, etter mye frem og tilbake kom det første kysset. Jeg vet egentlig om det som skjedde har noe på en nettside å gjøre, men kort og godt kuket jeg det til og vi mistet kontakten. Nesten et år senere mannet jeg meg opp til å ordne opp i ting, også bam : 26.09.08 var jeg endelig William sin . Etter det gikk det veldig opp og ned. Jeg var langt i fra svigers favoritt for å si det sånn , og det er ikke lett å takle når man er fjorten og femten år gamle. Men takket være flotte venner, total ærlighet og mamma og pappa som virkelig stilte opp, holdt vi da sammen igjennom tykt og veeeeldig tynt. Og selv om det var tider jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg av sorg og sinne, så er jeg så fryktelig glad for at vi var så sterke som vi var. Mamma sier at grunnen til at vi er så sveiset sammen kan være at vi fikk såppas mye motgang, og jeg tror hun har et poeng. For sta, det skal jeg innrømme at jeg er.

 13.06.09 spurte William om vi skulle gifte oss. Klassisk med diamantring, ned på kne og alt. Bildet under er fra den dagen, det vil jeg aldri glemme. Hadde en femten- og sekstenåring forlovet seg nå hadde jeg åpnet latterdøren for fullt og dømt dem til over innen 6 måneder, men som sagt så har vi klart oss igjennom en del. Det er så mange som tror de kan takle alt, og er sammen i årevis før den første stormen kommer og de knekker med én gang. Men vi vet at det ikke er oss, for vi fikk en hard start som resulterte i et sterkt og troverdig forhold. Aaaanyways. At William fylte atten var stort for oss. Det betød nemlig samboerskap. Hadde situasjonen vært litt anderledes ville vi nok drøyet litt med det, men heldigvis har det gått veldig bra. Vi lar hverandre gjøre ting vi liker hver for oss, og har litt tid sammen også. I vinden bør man være et sivstrå og ikke et tre - heller bøye seg enn å knekke eller hva? Så han spiller og raider blogger og fotograferer. Ok, litt mer enn som så men dere ser tegningen. Vi er bestevenner, og vil hverandres beste så da går det meste veldig fint. Jeg skal ikke si at alt har blitt perfekt etter at vi flyttet sammen - selvfølgelig går det en kule varmt en gang i blandt, men vi er også flinke til å snakke sammen om problemer og tanker i stede for å la det koke opp på innsiden til det eksploderer i en skikkelig fight. Også holder vi på sånne ting som natta- og god-morgen-kyss, og gjør fine ting for hverandre som å lage mat, hente ting, skrive små lapper med noe fint og alt det der. Han har lært meg den romantiske biten, hehe !

SKRYTE SKRYTE
Jeg er en jente med mange behov. Både fysiske og psykiske skader gjør meg til en utfordring. Jeg skal ikke si jeg er en enkel person å ha med å gjøre, spesielt i forhold til at kroppen min er såppas teit såppas ofte. Det er ikke sjeldent William har båret meg opp og ned trapper, eller hentet alt mulig for meg fordi jeg ikke kan løfte på flesket.  Episoder hvor jeg omtrent har gitt opp, og bare vært snørr og tårer og et eneste stort ras. Og etter sykehusbesøk og kjedsomhet og bli stukket i huet og ræven og alt i mellom skal jeg si jeg ikke er noen fryd for verken øyne eller ører ! At han orker å være med meg da, det skjønner virkelig ikke jeg. Men jeg er virkelig takknemlig for det ! Ikke bare er William helt fantastisk tålmodig, han er den sterkeste personen jeg vet om. Jeg er rett og slett veldig heldig, og setter stor pris på at jeg har fått en så flott supermann .